Betydningen av vennskap Strømmen, 15. november 2005 Hvordan er det mulig? Her sitter jeg slapp og trøtt foran datamaskinen (bare å slå den på var slitsomt) og tenker på mye rart. For noen uker siden var jeg full av liv og energi, pågående som aldri før, etter å ha fått avsluttet et stort prosjekt på jobben, tatt litt ferie og roet ned kroppen litt. Selvtilliten var på topp og livet var spennende. Jeg hadde en god følelse av å mestre livet. Så får jeg besøk av ei venninde. Hun tar seg litt av meg, får meg til å slappe enda mer av, og plutselig kobler hodet helt ut. Alle tanker blir slitsomme. Jeg begynner å gråte hver gang noen gjør meg den minste lille tjeneste eller på annen måte oppmuntrer meg. Kroppen blir tung og slapp og jeg sover 15 timer i døgnet. Å gå en tur på 20 minutter sliter meg helt ut. Jeg har møtt veggen før. For 5 år siden hadde jeg oppgaver jeg ikke mestrert, og da ferien nærmet seg gav jeg jernet for å bli helt ferdig før ferien. Første uka av ferien sov jeg 12-14 timer i døgnet, men det hjalp. Jeg kom meg igjen, og ferien fortsatt med 2 flotte uker til. Etter ferien begynte jeg i andre oppgaver og alt gikk bra. Men denne gangen har jeg hele tiden mestrert de oppgavene jeg har fått, og jeg hadde følelsen av å få energi fra jobben. Riktignok jobbet jeg mye. Prosjektet startet i begynnelsen av mai, og de første 2 månedene ble det både overtid og helgejobbing. Tilsammen ca. 160 timer utover normal arbeidstid. Juli og august var roligere, men jeg fikk ikke tatt så mye ferie, og så kom den siste innspurten. I september jobbet jeg 177 timer ekstra i løpet av de 5 ukene som berørte måneden, men midt oppe i det verste presset, overrasket jeg meg selv flere ganger med å være unormalt klartenkt og konsentrert. Stress kan visstnok ha den konsekvensen. Da prosjektet var på plass og jeg kunne roe ned, fortsatte hodet å gå på høygir, selv om både jobb og fritid var mye roligere, og jeg til og med tok en ferieuke. Så dukket altså venninda mi opp. Hun tok oppvasken og maserte meg med en spesielt avslappende øvelse som fikk meg til å slappe helt av. Dessuten fant vi på mye morsomt, som å spille squash og kjøre go-cart, og endelig giret også hodet ned. Jeg er veldig takknemlig. Jeg kunne ikke ha fortsatt i det sporet jeg var i! Nå sitter jeg her og begynner å komme meg igjen. Har vært sykemeldt i 2 og en halv uke, og merker at hodet begynner å fungere litt igjen. Det kan jeg først og fremst takke mine venner for. Venner jeg knapt har hatt tid til de siste 5 månedene var der for meg som om vi skulle ha hatt daglig kontakt lenge. Kollegene på jobben oppmuntrer meg til å bruke den tiden jeg trenger på å komme meg igjen, og selv om jeg vet at jeg har satt dem i en knipe, så hører jeg ikke et ord, verken fra sjefen eller noen andre, som blir noe press. Den ene dagen jeg var innom, helt i starten av sykemeldingsperioden, ventet det en maskot på pulten min. Det er «Lille-Jørgen», med skjermbrillene mine, headsettet mitt og kakaokoppen min: Dette er god humor som gjør at jeg føler meg verdsatt. De har tenkt på meg mens jeg har vært borte. På privatfronten kommer også oppmuntringene på rad og rekke. Jeg blir invitert hjem til venner på middag og prat. Flere ganger har jeg havnet midt i en stressende daglig rutine og blitt skikkelig rørt over at de i tillegg til sitt daglige stress, orker å ta seg av meg også. Heldigvis, får jeg lov til å gi litt tilbake. Det er lenge siden jeg slappet av så mye som jeg gjorde da jeg brukte en halv time på å få en 1-åring til å spise en bolle med grøt. En perfekt oppgave i min tilstand den gangen: Enkel og uten noe tidspress, men med nærkontakt med gutten og familien. En kontakt som betydde mye der og da. I helgen ble jeg invitert på hyttetur hvor jeg «måtte slåss» for å få lov til å ta oppvasken en gang (jeg har da litt stolthet også!), men ellers slappet jeg helt av, kunne ta livet med ro og samle ny energi. Hva ville skjedd uten alle disse oppmuntringene og distraksjonene? Å gå sykemeldt, hjemme på dagtid, kan være veldig kjedelig, og det er ikke alltid så lett å engasjere seg i noe. Å bli dratt med på aktiviteter og inn i andres daglige liv har betydd enormt mye for meg. Jeg kan ikke få takket dere som har vært der, nok. Mange av dere vil sikkert si at det var da ingenting, og jeg håper da også at jeg kanskje kan ha vært litt til hjelp for dere, men for meg har det vært enormt verdifullt og med på å hjelpe meg gjennom en tung periode. Så tusen takk alle sammen. Jeg føler meg utrolig heldig som har dere og for tiden takker jeg Gud hver eneste dag for dere!